Ulv, ulv, ulv!!!

Den som roper ulv, ulv uten grunn risikerer som kjent å ikke bli trodd når det virkelig gjelder.

Et stort flertall av Norges befolkning ønsker at vi skal ha en bærekraftig bestand av ulv i landet vårt, men en mindre gruppe har nok en gang hausa opp stemningen. Hva ligger egentlig til grunn for kravene om å få skyte over halvparten av ulvebestanden? Hvor mye truer egentlig disse ti-talls ulvene vår verden, vår mat og våre barn?

Den virkelige folkemeningen i Norge og vår miljøpolitikk sier helt klart at ulven har rett til å leve her på lik linje med Hubro og Hare. At naturmangfoldloven skal ligge til grunn for forvaltningen, det har de aller fleste politikerne vært enige om. Et bredt flertall av politikerne har også fulgt opp og ønsket å føre en forvaltning av ulv som sikrer dens overlevelse over tid. 

Ulven hører hjemme i det norske landskapet, den er en sentral del av vår kulturhistorie og den spiller en viktig rolle i naturens økosystem. Vi skylder framtidens generasjoner å etterlate dem naturen i en så bra tilstand som mulig. All vitenskap viser at vi trenger hel natur, ikke stykkevis og delt. Naturen er ikke som en hage hvor man kan luke etter egen «smak og behag».

Ulv er ikke bare en naturlig del av landskapet vårt, den er også bra for naturen. Der spiller den en viktige rolle øverst i næringskjeden, den lever av hjortedyr, rensker ut de svakeste og holder bestander av rev nede. Ulvens rov bidrar til overlevelse for en rekke andre arter. Uten rovdyr har vi ikke intakte økosystemer, sier de fleste fagfolk. 

Vi mennesker deler naturen med andre arter, og i likhet med all annen natur har ulven også egenverdi. Ulven har verdi i seg selv, og det er uetisk om vi som mennesker skulle prøve å utrydde ulven fra norsk natur, det har vi ingen rett til.

Interessen for ulvene i f.eks Østmarka er et uttrykk for den opplevelsesverdien ulven har. Bare tanken på at ulven lever og får unger så nær hovedstaden har en verdi for mange.

Skadepotensialet i forholdet menneske – ulv det er rått parti med mennesket som suverent mektigste og farligste part. Måten vi durer frem som blinde bulldosere over sårbar natur burde skremme vettet av oss. Antall ville dyr i verden har blitt halvert siden 1974. Det stilner i skogene og jo flere arter vi utrydder jo nærmere kommer vi selv stupet. 

De virkelige farene vår verden står ovenfor i dag er overbefolkning, egoisme, naturødeleggelser, utryddelse av arter og til slutt ødeleggelse av vårt eget livsgrunnlag.

Det som forener alt liv er viktigere enn det som skiller. (Alette og Kjartan - 2017)