Orreleik på høstmyra

Vår 3. dag i Finland starter vi med å stå opp fra senga klokka 04.30 - For nå går turen, i stupende mørke, til ei myr der orrfuglene snart skal spille for fult. Egentlig var jeg litt i tvil om vi burde bruke tid på orrfugl når vi først var her i bjørneland, men la meg med en gang slå fast at vi ikke angret!

Vi har krøpet inn i en liten boks ute på myra, og da er det bare å vente. Våre guider i området har lovt oss en unik opplevelse, og at fuglene vil være på plass rundt klokka 06.00. Det stemmer, plutselig fylles myra av orrhaner i skikkelig spill.

Vi har høstspill her i landet også, men det er vel ikke så mange som setter av tid til å oppleve dette. Orreleiken hører liksom våren til, men det er flott å se disse fuglene på ei gul høstmyr, med tåke og soloppgangen, i gult høstløv bak. Tre timer i boksen går utrolig fort i disse omgivelsene.

I ettertid føltes det hele litt merkelig. Det var vår og høst i en rar sammensmeltning. Jeg husker det myke gulvet, det trange rommet, nærheten, intensiteten og kaffen vi nesten ikke drakk. Tida gikk så fort! 

Alette som har opplevd orreleik før, men aldri på denne måten i (et fotoskjul), hun sa følgende når hun endelig tok øynene bort fra kameraet. - "Vet du hva? Jeg kan ikke huske noen gang i mitt liv at tre timer har gått på den måten. Det var magisk, meditasjon og en tilstedeværelse som jeg syns var helt utrolig".

Det synes jeg er veldig godt å høre. Jeg er heldig som har funnet en å dele disse opplevelsene med, som føler øyeblikkene i naturen like viktig som meg. Også tar hun bra bilder i tillegg, bare se på de tre under her.

Boksen på myra i Finland var forøvrig toppen på en tilhenger, ombygd og klargjort for fotogjester. Klokka 09.00 pakket vi sammen og dro for å få litt mer søvn. Klokka 16.00 var det klart for nok ei natt i bjørneskjulet i skogen.

Mer om det og bilder fra kvelden kommer i det neste innlegget her på bloggen.

2. dag i skjulet

Sola er på plass mellom trærne når vi våkner etter den første natta i bjørneskjulet. Vi har begge sovet forbausende godt, her i skogen ved grensa mellom Finland og Russland. Jo, vi har hørt dyrene romstere, en bjørn velta til og med et tre i løpet av natta, men nå er de borte.

Kunne jo ønske at det var bjørn her nå, når det virkelig er lys i skogen. Problemet er at dyrene har spist opp hvert gram av mat som vi la ut. Dermed er det bare å gjøre seg klar til å ta noen timer pause og komme seg litt ut, men vi er heldig og vi får besøk av en spurvehauk like før vi skal pakke sammen.

Den 2. dagen går med til litt lesing, en luftetur langs veien og i skogen - og litt planlegging av kvelden som kommer. Det er best å være på plass i bjørneskjulet før klokka 16, så vi har ikke så mye tid før vi må dra tilbake. 

Denne kvelden er den første bjørnen på plass etter bare 30 minutter. Lyset er fortsatt litt hardt, men vi håper på flere besøk utover mot solnedgangen. I kveld er det mulighet for fine bilder.

For Alette er det fortsatt like spennende når nye bjørner kommer ruslende rolig ut av skogen. Hjertet slår hardt hver gang bjørnen eller flere bjørner viser seg. Det gir rovdyrmøtene og fotograferinga en ekstra dimensjon, men det tar ikke lang tid før man virkelig forstår at disse dyrene ikke har oss på menyen. Alle skulle vært her noen døgn for å kurrere litt av den iboende rovdyrfrykta.

Bjørnene reiser seg og klør seg mot trærne, de kikker gjennom trær og busker, de leter etter mat som vi har lagt ut på flere steder i skogen. Det blir enormet mange bilder denne 2. kvelden i skjulet - og lyset det er akkurat slik jeg hadde drømt om.

Vi har bestemt oss for å bli henta ut igjen når natten har senka seg, slik at vi får med oss opplevelsen av en stor orreleik som finnes i området. Det er jo også noe å se fram til, selv om det innebærer at vi må stå opp og komme oss ut en gang mellom 04 og 05.00, men det var verd det! Det skal du få se når jeg blogger om 3. dag i bjørneland.

På bjørnetur

Litt tidligere i sommer var vi på en liten telttur i bjørneland, ved Håkafot i Sverige. Det var en spennende tur, der vi fant bjørnehi, fersk bjørneskit og på mange måter følte at vi hadde bamsen helt nær oss.

Flere ganger brummet hunden stygt i terrenget, og den andre natta i teltet ble den svært urolig. Likevel ble det med følelesen av bjørn - og tanken om en tur til Finland, for å oppleve dyrene på nært hold, oppstod.

Alette hadde aldri sett og opplevd vårt største rovdyr på nært hold tidligere, så vi slo til da sjansen bød seg nå i høst. 140 mil i bil og sovepose går fint det, om man ser positivt på livet!

Etter ett døgn på livets landevei, med høytlesning fra bøker og mye moro, var vi fremme ved grensa til Russland på lørdag. 

Jeg har for min del vært på flere turer til Finland, gått meg på bjørnen i skogen i Lierne, møtt den på veien i Sverige og fått flere glimt av den her hjemme i sommer. 

Likevel er det de ensomme nettene i skogen her i ingenmannsland som har satt seg best i sjela mi. Vi satsa derfor på å bli kjørt ut og lagt igjen i et skjul her ute - for å kjenne på stemninga.

Det er fint å sette seg inn i skogen slik, se ut gluggene og oppleve fuglene. Her kom vi nettopp støyende inn, med kamera, sekker og stativer. Det går litt tid før naturen rundt oss har slått seg til ro igjen, men det gir ro å sitte slik å kjenne på det som skjer. 

Jeg kan lure på om både trær og mose også faller tilbake til sitt vanlige væren nå - eller om det bare er inne i meg at endringa skjer? Det er i hvertfall ei forandring i hele skogen når den går til ro igjen. Når vi to i skjulet har falt til ro. Også plutselig!

Vi får besøk av flere bjørner mens kvelden går mot natt, så vi legger oss i soveposene med rovdyrene pustende og gnafsende to meter unna. Brunbjørnen er ufarlig for oss mennesker når vi møter den slik, og det er også Alette helt trygg på - heldigvis. Hun sovner før meg og hun sover godt. Litt av ei dame! 

Flere bilder, fra flere av dagene kommer her på bloggen!

Lappiplerke

Vi hadde fotografert hele natta, det var egentlig på tide å finne soveposen, klokka var 09.00 på morgenen - "Vi burde ha prøvd lappiplerka igjen", sa Bjørn Oddvar. Dermed var det gjort, jeg er sjelden sein med å komme meg ut når noen vil fotografere fugler. Øyvind gjorde det han syntes var mest fornuftig, han inntok drømmeland.

Vi hadde sett mange lappiplerker på vår tur til Finnmark. På Slettnes, der vi lå i lavvo nå, var det flere par som tydeligvis hadde unger, men de var vanskelig å komme innpå. Jeg hadde imidlertid lagt merke til en hanne som plukket insekter på samme sted, gang etter gang.

Jeg la meg under en kamuflasjeduk her og ventet. Det ble ganske ubehagelig å ligge slik - for det tok litt tid, så Bjørn Oddvar tok over. Da begynte den vakre pipelerka å nærme seg. Etter ei time var den tilbake hvert femte minutt og hentet seg mat på et lyngteppe. Nå begynte bildene virkelig å sitte, dermed byttet vi litt på kamuflasjen, men vi oppdaget raskt at den faktisk var så tilvendt oss at vi bare kunne ligge der åpent å se på det som skjedde.

For oss var det helt umulig å se insektene i lyngen, men lappiplerka fant en hel nebbfull i løpet av ett lite minutt. Det er når man ligger slik å ser på den enorme mattilgangen at man skjønner hvorfor Finnmark er stedet for fugler. Her er det lett å fø opp et stort ungekull.

Det er alltid trivelig å lykkes, få en ny art i arkivet - og ikke minst komme så nært en fugl at man føler at man på en merkelig måte blir kjent med den. En takk til den lille pipelerka som ga oss en flott formiddag og noen flere gode minner fra Slettnes. Det er greit å gå å legge seg etter ei slik økt, og igjen tenke over at det er den som aldri gir opp - som lykkes!

Snart høst

I helga har jeg vært på en guttetur i Sørli, med et mål for øye - å få noen gutter ut i skikkelig namdalsk natur. Vi leide hytte av fjellstyret i Lierne, og da spilte det absolutt ingen rolle om det var meldt regn.  Det er bare å komme seg ut å bruke av de herlighetene vi har rundt oss.

Lørdag hadde vi brukbart vær fra morgenen av, og vi prøvde fisket i noen småelver i området nord for Blåfjella. Fisken er sky i disse småkulpene, men vi fikk da sett noen fine - og fikk på land noen små ørretpinner. Først og fremst er det bare herlig å være ute sammen.

Det går mot høst i fjell og skog, meisene har flokket seg. Jeg la også merke til noen større flokker med sidensvans som beitet på alle bærene som fortsatt står igjen på skogbunnen. På bildet under ei lita nysgjerrig granmeis som var enkel å lokke til seg.

For mange er dørstokken enormt høy, og er det meldt regn skal man i hvertfall ikke til fjells. Det er synd, for disse utfordringene sitter for det meste i hodet til oss voksne. Ungene stortrives selv når regnet kommer, og seksåringen min har virkelig bedrevet "singing in the rain" i helga.

Håper bildene motiverer noen flere til å stikke ut nå når høsten snart farger den storslåtte naturen vår. Avslutter med noen bilder og diktet "glad dag" av Kolbein Falkeid, det passer meg akkurat nå:

Å gå langs bredden av et vann

og brått se vannets våte ansikt glitre

for første gang i speilet, nyfødt, åpent

med himmelen i huden og det mørke dypet

som et slep av utslått hår.

Å ta på furutreets sprukne bark forsiktig

og sakte tyde med den blindes kloke fingre

de knudrete hieroglyfene, lese

stammen for første gang og føle

stor ømhet for et helt tilfeldig tre.

Å kjenne det rå, ubebodde huset inni seg få besøk

etter en lang, kald vinter.

Høre vinduer bli åpnet, rom luftet

og liv på liv trukket opp, så latteren

står rett i taket.