mandag 9. januar 2017

Hulen i Varpvika, del 1

Jeg liker å kjenne hvor jeg setter ned foten, virkelig kjenne etter hvordan sko, fot og kropp beveger seg i ett med naturen. Kjenne hvordan hvert eneste fottrinn er forskjellig her ute i skogen og fjellet. Fotsålen møter underlaget, mykt eller hardt - og pusten min som går lett eller tungt.


Slik blir man også oppmerksom på mye mer, på lyder, naturens forsiktige språk. Brisens svake rasling i bladene, noen dråper som faller, en humle som summer. Den virkelige lykken ligger i det å være ett med dette, de uanselige, små tingene som omgir oss.

Nå er vi på vei mot et nytt eventyr; en hule vi ikke har besøkt før, men som ligger på et ganske utilgjengelig sted. Vi har fått tips om å kikke ned i Varpvika ved Salsnes. Der er det egentlig lettest å komme til med båt, men vi er nysgjerrig og litt spent - og har altså lagt ut på tur denne augustdagen i 2016.


Vi må gjennom myrer, gammel granskog, opp langs en bekk og over et fjell. På ferden skremmer vi to elg på flukt over kystfjellene, vi kan bare beundre hvor fort de tar seg fram i det kronglete terrenget. På noen minutter har de tilbakelagt en imponerende avstand og fjernet seg fra oss. Det har jeg full forståelse for at de ønsker. Når du setter foten varsomt ned i skogen, og er litt oppmerksom, så skjønner du også at vår brutale framferd mot dyrene har en pris. Alt vi gjør har en konsekvens.


Noen fugler har vi derimot litt nærmere møter med. Det er fuglekongen som også er nysgjerrig når han hører jeg plystrer, en ung flaggspett som sitter stiv som en saltstøtte og tror det gjør han usynlig. Her er det mye å se, blåbær, sommerens siste blomster og en mengde små detaljer i naturen.


På de mange turene våre har vi ofte snakket om spiraler. Naturens eget mønster, helt fra de store galaksene ned til de minste kryp og vekster finnes spiraler. Et symbol mennesket også har hatt med seg lenge før de inntok hulene langs norskekysten.


Spiralen er livets syklus, utvikling, pust og kraft, et symbol fra tidligere tider og fra alle verdens hjørner. På megalitter og steinoppstillinger, som i dag virker helt mystiske, kan spiralmønstrene i helleristningene kanskje symbolisere veien inn i labyrinten, til døden, og eventuelt tilbake igjen, skapelse og undergang. Livets pust.


- Hegel og Marx mener at historien også er en spiral, sier Alette.
Vi har tatt en pause ved et lite vann. - Tesen møtes av sin antitese og ender i en syntese, som igjen fører til nye spiraler. Historien er en utviklingsprosess, som går frem og opp, i stadige motsetningers møte. 

- Nå går dette kanskje litt for fort, svarer jeg. Henger vi med på runddansen?


Som problemløsere er vi mennesker eksperter. Møter vi frykten i en mørk hule så slår vi bare på lommelykta. Synteser på løpende bånd har ført hos dit vi er, men kanskje har vi i det siste glemt å rette lommelykta litt innover i oss selv. Ved å skyte det vi frykter, hugge det som står i veien og høste det vi klarer – Ja, så har vi glemt at vi selv er en del av spiralen. Å sage av greina man sitter på har også en konsekvens.


Nå står vi på en fjelltopp og skuer utover mot Nærøy og Vikna, havlandet ligger i vest, og rett nedenfor oss ligger Varpvika. Vi kan faktisk se hulen fra der vi står, men vi må innse at det vil ta veldig lang tid å komme seg ned dit i dette ville landskapet. Om noen timer kommer høstmørket krypende og kanskje er det ikke smart å fortsett nå. Det er tross alt naturen vi har med å gjøre.


Hulen får vente til neste helg, kanskje kan vi ordne båtskyss da? I mellomtiden kan du tygge på et lite dikt av Arnold Eidslott:

En tyv har tatt det beste fra meg
og båret det langt bort han har tatt
det beste men jeg vet ikke hva det er
men at det er det beste vet jeg fordi
mine fylte hender ikke gir meg glede

søndag 1. januar 2017

Kalkun til nyttår.

I går kveld hadde vi den roligste nyttårsaften du kan tenke deg. Da jeg egentlig følte at jeg hadde spist nok denne jula, ble kalkunen festet til en tørrgadd på fjellet.



Vi lå i ei plankebu der det ikke fantes tegn til raketter eller dekning på mobilen. Nyttårsmiddagen ble rødvin, ost og kjeks, som ble servert fra kassa til det lengste teleobjektivet.


Skal tro hvor mange kalkuner som går i søpla de nærmeste dagene? Hvor mange skal rase over at noen trær, fisk, fjørfe eller annen mat går tapt til bever, oter, ørn og andre rovdyr i 2017? Grådig de dyrene ute i det ville!



Kalkunen ble vårt symbolske offer, og i dag hadde vi en herlig nyttårsdag med besøk av ørn og nøtteskriker.



Mange synes sikkert det er sykt å gi bort middagen til fuglene, men vi er vel heller av den oppfatning at vi lever i en syk verden - En egoistisk verden der mange ikke har tanke om å dele med andre, selv om vi egentlig vasser i overflod.



Kanskje 2017 kan bli året da vi tenker litt dypere på det vi gjør. Det å være helt tilpasset en syk verden er ikke et sunnhetstegn. Derfor var det herlig å starte året på denne litt helsprø måten.



Godt 2017!

lørdag 31. desember 2016

Godt nytt år!

Ønsker leserne av denne bloggen godt nytt år med bildene av disse fantastiske perlemorskyene over Trøndelag i dag. Naturens eget fyrverkeri på selveste nyttårsaften.


Perlemorskyer består ofte av iskrystaller som sollyset brytes i, akkurat som i et prisme, slik at vi får det fine fargemønsteret. Fargene minner om de vi kan se på innsiden av et perleskjell.


Disse skyene er forholdsvis sjeldne, og det var morsomt at de skulle dukke opp så massivt på himmelen akkurat i dag. Stille fyrverkeri er sjelden vare, men noe vi kanskje trenger etter et år med veldig mye støy i verden.


Håper på mange fine naturopplevelser i 2017 også. Noen av de vil nok dukke opp her på bloggen.


onsdag 14. desember 2016

I vinterskogen

Greiner, bark, mose, lav og sopp, vi kikker med beundring opp mot en kjempe i vinterskogen. Treet er et helt økosystem i seg selv, og akkurat denne gamle grana står i Øyenskavelen naturreservat i Namdalseid kommune. Her har vi brukt noen dager på senhøsten og førjulsvinteren i år.


En bør gå stille når en setter fjellskoene i bunnen av gammelskogen - det er egentlig som å gå inn i et hellig rom. Kan du kjenne etter neste gang? Det skjer faktisk noe i kroppen din i møtet med denne naturen. Her er det virkelig fred og ro, men hvorfor er det en slik andektig stemning å finne her? Kjenner vi kanskje litt på egne røtter, på hjerterota? Vi som til vanlig går rundt som levende døde, vi som tror virkeligheten kommer fra hus og skjermer som vi har skapt – og ikke fra naturen.


Vi snakker stille i skogen, lytter. Ingen har gått løs med vinsj og traktor, ingen har grøftet og plantet eller brukt større skogsmaskiner her. Skogen blir et vitnesbyrd, en sannhet om naturen. Her har røttene fått kjenne seg frem gjennom skogbunnen, stoppet ved en stein og følt seg fram over denne. Tenk på det! Skogen føler, sender signaler og deler informasjon. Om et tre blir sykt, så hjelper de andre trærne til for å holde det levende - gjennom et innfløkt system.


I trærne hopper meisene rundt og deler de også. Samler mat som de hamstrer og deler på gjennom vinteren - det også i et system som er vanskelig å se i overflaten. Klarer vi egentlig å forstå - og tenke på at det er slik? Det er liv her som erfarer, hjelper og snakker sammen på sin måte. Her i skogen er det nestekjærlighet. Et lim som er viktig for hele naturen.



Stikker du hånda ned i denne skogbunnen trekker du opp kilometervis med tråder som sender signaler mellom alle de levende delene, du løfter milliarder av små liv i din hånd. Det er så godt å vite at det er slik, en helhet – hellig. Det er så utrolig viktig at det får være slik, for hver en midd og mikrobe er selvfølgelig som plankton i havet. Som bakteriene i fordøyelsessystemet vårt. Kommer noe av dette livet bort, da stopper noe opp - og dette noe hva kan det være?



- Det er med individet og nestekjærligheten i samfundet som det er med cellen i den dyriske organisme. Cellen lever visstnok sitt eget liv, men først og fremst for å tjene de andre celler og den hele organisme. Hvis de enkelte celler svikter denne plikt og begynner et uavhengig rovliv på de andres bekostning, da blir det jo nettopp kreftskaden, canser, som uavvendelig fører til undergang for den hele organisme så vel som cellene selv.Fridtjof Nansen, 1922



Ser du at Nansens ord om nestekjærlighet kan brukes i alt fra naturvern til menneskevern nå 100 år senere. Håper alle nå forstår at det å ta vare på gammelskog, på midd og sopp i skogbunnen også er et vern av mennesket. I planteskogen er dessverre de fleste av disse små artene og nettverkene fraværende, slik mye av nestekjærligheten også blir borte i et samfunn der egoismen tar overhånd.