søndag 14. august 2016

10 netter i Byrkije - 2

Elva har flommet over, teltet fylles med vann og vi flyter på underlagene sammen med suppeposer og fotoutstyr. - Så utrolig kjedelig, sier Alette. Da våkner jeg heldigvis og skjønner at det var en drøm, den første natta i Børgefjell er over.

Det har faktisk regna hele natta, og elva har steget med en meter, men vi er tørr og ulvehunden Baffin sover godt i forteltet etter en våt første etappe.

- Hva var det som var så kjedelig? Spør jeg når vi begynner å våkne alle tre. - Drømmen jeg hadde, sier Alette. Hun forteller at hun drømte at hun fikk være med på øvelse med Coldplay. - Det som var så kjedelig var at bandets medlemmer bare spilte hver for seg. Det ble ingen hel låt, ingen helhet, ingen ting ut av det, bare så utrolig kjedelig.

Vannet trommer mot teltduken, det er også kjedelig, men den drømmen forteller oss at vi ikke skal skille ut regnet og bli oppgitt. Først når vi ser turen under ett så får vi helheten. Regn, vind, sol, fisk, slit og kos - Det er alle dagene og alle stundene som skal gjøre denne turen til en vakker symfoni.


Vi pakker ned og begynner å bevege oss oppover Tverrelvdalen i gråværet. Sekkene er tunge så det blir mange pauser oppover dalen. Store og morsomme steiner gir både ly og fotomotiver mens vi stiger de 250 høydemetrene opp mot Holmvatnet.

Nasjonalparken virker som et øde landskap her vi går, ingen mennesker, ingen dyr, bare noen fugler skvetter unna eller piper bekymret over hodene på oss. Det gjør noe med oss, det gjør noe med tankene og følelsene - Hele dette landskapet, vinden og regnet blander seg inn i det vi er. Det er sterkt å være ute i fjellet.


- Kly-kly-kly...", varsler rødstilken. Den vakre medskapningen er bekymret for avkommet som nok trykker et sted i det fuktige gresset. Der ligger de, den ytterste gren av hundretusenvis av slektsledd. Tenk det! De skal garantert få være i fred for oss, stakkars små rødstilker.

Dette må være den beste måten å være på, den beste måten å minnes på, den beste måten å takle sine sorger og gleder på, det å være så nær naturen. Det er dette friluftslivet som virkelig er i nærheten av det å leve i dagens samfunn, som gir oss en mulighet til å ta livet innover oss.

Når vi kjenner vinden gjennom håret, blir våt i regnværet, kjenner bålet varme, sola smile, når vi lytter til fugler, hører nattasangene fra nordlys og stjerner, kommer nærmere oss selv - Og virkelig, virkelig bli forelsket i livet igjen - Da er det ferie! Men er det ikke slik det burde ha vært hver dag?


Det er kaldt, vi fryser på fingrene, slår floke, i dag må lua på. Dette er ferie med dunjakke og vindjakke, lag på lag for å holde virkeligheten ute.

Vi setter opp teltet ved Holmvatnet, kryper i soveposene og slår fast at det gjerne kan komme inn noen nye toner de neste dagene på denne turen. 

Det fine er at det blir tid til å lese ut Jungs selvbiografi, "Mitt liv": - Det viktigste spørsmålet vi kan stille oss er: Står vi i forhold til det uendelige eller ikke, leser Alette høyt.

Post from RICOH THETA. - Spherical Image - RICOH THETA

Slik er utsikten fra teltet denne kvelden i Børgefjell.

fredag 12. august 2016

10 netter i Byrkije - 1

Mennesker som ikke vet noe om naturen er nevrotiske, sier Jung. I sine bøker skriver han flere ganger at vi er i ferd med å skli bort fra virkeligheten. Derfor gjør det godt å igjen trekke på seg fjellstøvlene og legge i veg med Jung, fiskeutstyr, kamera, soveposer og telt inn Børgefjell. Bli gjerne med!


I år - som i tidligere år - har vi altså vandret rundt i Børgefjell nasjonalpark i ferien. Denne gang valgte vi en helt ny rute, vi gikk fra svensk side av grensa, over Gaavesjohke - elva som renner ned fra Stekenjokk - og i en runde som endte ut på svensk veg igjen 11 dager senere.


Denne elva er forholdsvis stri, det regner og vi leter lenge i fuktig vierkratt for å finne et sted vi kan vade for å komme oss over og inn i Tverrelvdalen. Hvorfor vi ønsker det? Fordi det sjelden går folk i dette området, fordi vi aldri har vært der og fordi det gjør godt å utfordre seg selv litt.


Etter å ha brukt mer enn to timer, og gått oss våte langs elva, så får vi endelig den store ulvehunden og de tunge tursekkene med oss over til ensomheten på motsatt bredd. Endelig er vi på en skikkelig tur igjen! 

Vi basker oss søkk våte opp mot denne dalen som folk så sjelden bruker som innfallsport til nasjonalparken. Forstår godt hvorfor det er slik, dette er ingen enkel start på turen. 

Noen gråtrost skvetter ut av krattet, en rødstilk sirkler bekymret over oss, to store havørner letter mens vi beveger oss opp langs Tverrelva og inn i kveldsmørket. Det ble fort ganske seint denne siste lørdagen i juli.


Vi slår opp teltet når vi kommer frem til norskegrensa og Børgefjell nasjonalpark. Nå blåser vi opp madrassene, bretter ut soveposene og tenner primusen for første gang på denne turen, som etter hvert skal bli til 10 netter i Byrkije.

Byrkije er det sør-samiske navnet på nasjonalparken og betyr "landområde med topper som hever seg over resten av landskapet."


Den første maten blir rett og slett en pose med betasuppe, i det rådende været er det greit å få unna kjøkkentjenesten og komme seg inn i soveposen så fort som mulig. Ulvehunden Baffin har blitt vant til å få krype inn i forteltet, og så fort han kjenner regn eller insekter begynner han å mase med pipende stemme og forlabben høyt i været mot den mobile hytta vår.

Post from RICOH THETA. - Spherical Image - RICOH THETA



Jeg tar en liten runde i terrenget etter maten. Når jeg kommer tilbake til teltet har Baffin funnet plassen sin, og Alette har funnet et nytt sitat fra Jung: "Jo mer mennesket insister på falsk eiendom - og jo mindre det legger merke til det vesentlige - desto mer utilfredsstillende blir deres liv."


Følg med videre på bloggen om du vil være med på denne fjellturen. Det kommer flere innlegg på løpende bånd utover.

torsdag 11. august 2016

Rachel Carson - miljøbevegelsens mor

På slutten av 1950-tallet begynte den amerikanske biologen Rachel Carson å studere effekten av giftige sprøytemidler i naturen. Hun jobbet iherdig for å gjøre verden oppmerksom på at vi gjennom bruken av slike sprøytemidler kan gjøre enorm skade på naturen.


I 1962 kom boken “Den tause våren” der Carson beskriver hvilke ødeleggende effekter den utstrakte bruken av DDT kunne føre til. Hun mente at om mygg og andre insekter ble utryddet så kom også fuglene til å dø – og dermed blir våren taus. Boken ble en bestselger og er med på flere lister over verdens viktigste faglitterære bøker.

Carson ble selvsagt angrepet av både den kjemiske industrien, DDT produsenten Monsanto og en rekke politikere. Hun ble kalt spedalsk, kommunist og en hysterisk sabotør. 

Ikke bare kjemi-industrien, men også landbruksorganisasjoner, mediene og til og med den amerikanske legeforeningen vendte seg mot henne. Hun ble blant annet beskyldt for at mange flere ville dø av malaria uten DDT. Hun var dermed indirekte ansvarlig for at millioner av mennesker kunne dø. 

Det er ikke bare bare å være miljøverner i en verden full av pengekåte spekulanter. De som ønsker det klarer alltid å finne ”gode” argumenter for å ødelegge natur. 


I boken skriver Rachel Carson:
"Skjønnheten i den levende verden jeg prøvde å redde har alltid vært fremst i min bevissthet – den, og sinne over de tankeløse, bestialske ting som ble gjort. Jeg har følt meg bundet av en hellig plikt til å gjøre hva jeg kunne – hvis jeg ikke i det minste prøvde å gjøre noe, ville jeg aldri kunne bli lykkelig i naturen igjen. Men nå kan jeg tro at jeg i det minste har vært til litt hjelp."


President Kennedy nedsatte til og med en kommisjon som skulle undersøke sannhetsgehalten i Carsons påstander om skadevirkningene av DDT, og hun måtte møte på høringer i Kongressen. Her talte hun modig om menneskenes og naturens sårbarhet, og hun krevde en ny politikk for å beskytte helse og miljø.

- "Mennesket er en del av naturen, og dets krig mot naturen er uvegerlig også en krig mot seg selv." sa hun i den Amerikanske kongressen.

I 1980 fikk hun Presidentens frihetsmedalje etter sin død av president Jimmy Carter.


Det fine i historien om Rachel er at hun vant frem. DDT ble forbudt og Norge fulgte opp med et forbud i 1970. Det viser oss at engasjerte mennesker faktisk kan vinne frem i arbeidet for å ta vare på naturen. 

Mer enn noensinne trenger vi modige mennesker som søker sannheten, står opp for den - og som ikke lar seg knekke av trusler eller latterliggjøring.

"Tvil aldri på at en liten gruppe bevisste mennesker kan forandre verden. De er de eneste som har gjort det.”


Selv om Monsanto måtte kutte ut DDT, så har de fortatt for fullt å produsere andre midler som er skadelige for naturen. Selskapets genmodifiserte RoundupReady-planter er utviklet for å kunne tåle store doser av Monsantos plantegift Roundup, slik at det skal bli mulig å sprøyte enda større doser med gift ut over jordene, uten at avlingen blir drept av giften. 

Hva Roundup gjør med oss og med naturen diskuteres utrolig nok fortsatt. Finnes det egentlig andre grunner enn selskapenes griskhet og pengemakt? Tenk selv og observer selv.


Vi trenger fugler, sommerfugler, insekter og hele naturen vår. Vi trenger flere som Rachel Carson som tør i si ifra og som tør å tale pengemakta rett i mot. 

Sin bok ”Den tause våren” dedikerer Rachel til Albert Schweiser, med følgende sitat:
“Man has lost the capacity to foresee and to forestall. He will end by destroying the Earth.” 

torsdag 14. juli 2016

Troillhåla

Sommerens kraftigste regnvær er på tur bort fra oss når vi våkner på Hamnøya denne julidagen. Nå venter noe enda fuktigere og mørker på oss et sted der oppe i fjellet.


Målet for denne turen opp til Sør-Helgeland heter Troillhåla, og det skal vise seg at hulen nok bærer sitt navn av flere grunner. Veien opp er en skikkelig "troilltur", det er ingen sti her, bare frodig skog med kratt og bregner, steinur og dype kløfter. Turen opp er rett og slett ikke for amatører i terrenget.


Etter noen timers kaving finner vi imidlertid åpningen, og står foran en av de minst beskrevede hulene -med hulemalerier her i landet. Vi har aldri sett bilder av det som befinner seg her nede, og vet derfor ikke hva som venter oss nede i mørket.


Troillhåla viser seg å være skitten, mørk og fuktig, langt fra noen turistattraksjon for solhungrige nordmenn. Hulen er en av de verste vi noen gang har besøkt, vi sklir ned på store kvasse steiner som er dekt av et lag med glatt, sandholdig gjørme. 

I flere partier må vi ned på rumpa og ake oss ned. En gang går jeg i kast nedover berget, mens fotostativet spretter ut av hendene. Når jeg kikker skremt opp mot åpningen, ser jeg troillkjeften lukke seg rundt oss. 


Mørket drypper inn over oss her nede, det fyller sinnet og tankene, preger oss nok allerede. Hulemaleriene har jeg lest skal være i en sidegang så Alette begynner forsiktig å se seg rundt etter de, mens jeg setter opp det nevnte fotostativet for å ta noen bilder. 

Med lang lukkertid, stativ og fire led-lykter kan man virkelig vise fram hvordan denne Troillhåla ser ut når man fjerner mørket.


Alette har blitt borte, først i en gang til høyre og nå i en liten krypgang på venstre side. Egentlig følte jeg med en gang at dette måtte ha vært sjamanens rom. Jeg beveger meg opp dit og får bekreftet at hun har funnet maleriene.

Jeg henter fotoutstyret og lar henne være litt for seg selv der inne. Det er tross alt litt av en opplevelse å sitte der helt alene sammen med de mange tusen år gamle figurene.


Her inne må man være ekstremt forsiktig så man ikke rører veggene og bildene, skader den kulturskatten som ligger godt bevart her i dypet. 

Slektskapet med figurene i Fingalshola i Nærøy slår oss med en gang. Det er også spennende å se hvordan figurene også her er plassert akkurat der hvor skillet mellom lys og mørke finnes. Faktisk peker dagslyset rett mot utspringet der den tydeligste figuren befinner seg.


Vi hvisker rolig sammen om disse forunderlige figurene, om forbindelsen vi kan føle mellom eldgamle symboler i denne hulen og vår egen primitive psykologi. Lys og mørke, bevissthet og ubevissthet, dualitet og polaritet, dette er sterke saker for den som har tatt seg tid til å bli litt kjent med seg selv.

Stadig må jeg kaste blikket over skulderen, kjenne på at det har vært noen her og at det fortsatt er "noe" i dette Troillhålet. Jeg er klar over at dette er fjernt for noen lesere og de fleste folk i det samfunnet vi akkurat nå lever i. Men alle disse menneskene som nesten ikke vet noe om naturen - Er de egentlig tilpasset virkeligheten? Hvor kommer denne virkeligheten fra?


Vi krabber oss ut fra sjamanens rom, her gikk også den personen som var leddet mellom stammen og åndeverdenen en gang i tida. Mye tyder på at hulene ble brukt til å trene opp de utvalgte som reiste mellom disse virkelighetene. Fra urbefolkning i andre deler av verden vet vi at meditasjon i mørket kan pågå i årevis, før man regnes som utlært. 

Etter noen timer i Troillhåla vil Alette ut i lyset for å spise litt, og jeg ber henne vente der ute på meg. Selv krabber jeg så langt inn og langt ned som jeg kan komme. Bak en stor stein, ned - også opp igjen, inn i den siste trange og mørkeste delen. Her slår jeg av hodelykta og setter meg i stillhet helt inn mot fjellveggen.

Selv om det er mørkt kan jeg faktisk føle fjellet rundt meg. Jeg kan kjenne at det er nær ansiktet mitt. Tanker kommer og går, også kommer en sterk klar stemme. En stemme som jeg ikke har hørt på lenge, jeg smiler når jeg møter mørket i meg selv. 


Takk skal du ha Troillhåla, for et sted du er for å endre bevisstheten. Hva visste vel ikke de som en gang satt her så mye, mye lenger enn meg.

( Trollhula, Trollhola, Trollhulen, Trollholet, Troillhula, Troillhola, Troillhulen, Troillholet - Det er mange forskjellige skrivemåter for denne hulen på Hamnøya)